Vi solgte huset i går. Til en trivelig tysk familie, med ei lita jente som heter Julia. Vi er husløse, men det gjør ikke noe. Tvert i mot, dette fryder vi oss over. Vi har nemmelig en akkurat passe stor bobil som venter på oss i Mexico, nærmere bestemt La Paz. Den skal være hjemmet vårt de neste seks månedene.
-*-
Det er torsdagsmorgen. Mamma fryser når hun våkner av alarmen. Det er bekmørkt ute, med unntak av det svake gjenskinnet fra ei gatelykt. Klokka er 04:15.
Dette er nemmelig ikke en alminnelig torsdag, ikke en av dem i svak mørkebrun som i endeløse rekker etterfølger vagt lysebrune onsdager. Denne torsdagen er uthevet i dyp, mørk, rød, med små ekspolsive stjerner og utropstegn rundt. . De har telt ned mot denne torsdagen, telt månedene, ukene, dagene. 106 dager har de talt siden de kjøpte billettene. Og de har jobbet mot denne dagen, intenst og målrettet har de jobbet seg gjennom alle de tingene som må bli gjort for at en tungt etablert 2 barns familie skal kunne samle sammen de mest vitale røttene sine, for å reise langt, langt bort og bare være fire glade, gode mennesker sammen, veldig lenge.
-
Lillebror og storesøster er trøtte. De har sovet på gjesterommet til mormor, og der er det nesten litt magisk. På mormors gjesterom kan du finne alt mulig, mammas gamle leker, store kusines nye leker, mormors gamle smykker og pynte ting, spennende ting som onkel Bobobert har tatt med seg hjem fra reisene sine. Noen av tingene er til og med så fine og gamle at mormor lekte med dem da hun var liten jente. Også er det de to små lommelyktene, de er kanskje aller gøyest! Når det er helt mørkt, kan lillebror krype under dyna si og blinke bort til storesøster, som blinker tilbake. Derfor har det blitt mest blinking, og minst soving.
Nå sitter de i bilen, og lillebror myser. Øynene hans er tynne små streker og munnen er trukket sammen i en liten rosa snurp litt til venstre nedenfor nesa. Han myser på lysene utenfor bilen, de som ikke klarer å gjemme seg i mørket og han syns at det er noe som ikke stemmer, men han er ikke helt sikker, for han er så trøtt.
Storesøster er ikke fult så trøtt. Hun har strammet hele panna for åpne øynene så mye som mulig og selv om de liksom faller litt sammen i hjørnene, så får hun dem store nok til å se at pappa faktisk kjører feil vei, så da sier hun det til ham. ”Pappa” sier hun. ”Du kjører feil vei du! Du må kjøre til flyplassen, for vi skal til Hamsterdam!” Pappa forklarer at vi må hente tante Tita slik at hun kan kjøre bilen tilbake, ”for det kan vi jo ikke gjøre selv.” avslutter storesøster for ham.
Så setter mamma på litt musikk og alle fire synger etter hvert høyt med mens vi trommer og danser med armene våre. Og det er store sovesmil i ansiktene våre og i magen har vi enda større smil som er store og varme og kiler under ribbeina. Vi er glade, vi har det godt, og akkurat nå er det herlig å glede seg.
-
Storesøster har fortalt masse om Amsterdam til pappa og lillebror, hun har nemmelig vært der to ganger før, når hun og mamma har dradd på jentetur til Praha. Det har ikke lillebror og pappa. Og i det vi går av flybussen og kommer inn på terminalen, tar hun et godt tak i den lille rosa trillebagen, veiver dem kjekt videre med den ledige hånda og sier veldig høyt: ”Kom igjen nå gutter, nå skal vi vise dere litt rundt her.”
Og storesøster vet hva son bør vises, hun viser rullebåndene og lekebutikken og der som det går ann å kjøpe bamsesekker med kjærligheter i, og…
Mamma er ikke like dreven, hun viser alle doen. Hun er nemmelig litt bekymret for at storesøster har så mye gøy å vise at noen kunne komme i skade for å glemme hvor vått det av og til kan bli hvis mann ikke tar en tur på do nå og da. Men så er den ganske fin alikevell den doen. For det er nemmelig ikke noen slik vanelig knapp å trykke på når du skal trekke ned, bare noen sorte små rundinger i veggen som liksom kan se når du reiser deg, men de følger ikke så veldig godt med egentlig de øynene, for hvis du bare rister overkroppen kraftig nok frem og tilbake, mens du sitter der, så tror de at du reiser deg hele tiden. Og storesøster, hun bestemmer seg nok for å legge de doene til ”vise frem” lista si, hun går i hvert fall veldig, veldig mange ganger på do. Og når vi kommer på flyet, som skal fly oss til Mexico city, så er hun ganske skuffet over at det har helt vanelige ”flybråkedoer”.
Så flyr vi til Mexico!
(bilder kommer)
